Stonehenges historie | 5 000 år hugget i stein

Det ble gravd ut fire store stolpehull fra mesolitikum på stedet, som sannsynligvis har inneholdt totemlignende stolper av furu. Radiokarbon-datering viser at tidlige jegere og samlere bevisst satte sitt preg på dette landskapet, noe som tyder på at det hadde rituell eller territoriell betydning lenge før de senere neolitiske byggearbeidene ble påbegynt.

Det ble gravd ut en sirkulær grøft med en bredde på omtrent 110 meter ved hjelp av hjortehornspisser, med en innvendig kalkvoll. Dette inngjerdede området, kjent som en henge, markerte monumentets formelle grenser og ga struktur til de seremonielle bevegelsene innenfor området.

Omtrent 80 blåstein fra Preseli-åsene i sørvest-Wales ble fraktet over 200 kilometer. I denne perioden fungerte stedet som en viktig krematoriekirkegård, og inneholder et av Storbritannias største kjente gravfunn fra yngre steinalder.

Store sarsensteiner fra Marlborough Downs ble bearbeidet og reist til trilitter og en sammenhengende sirkel med overliggere. Presisjonssnekkerarbeid, blant annet med tap- og sponforbindelser, sikret konstruksjonen og rettet den inn etter soloppgang og solnedgang ved solverv.

To konsentriske ringer av groper, kalt Y- og Z-hullene, ble gravd utenfor sarsensirkelen. Selv om de aldri ble fylt med steiner, representerer de den siste betydningsfulle byggeaktiviteten før monumentets primære seremonielle bruk gikk i nedgang.

Middelalderens krønikeskrivere, blant annet Geoffrey av Monmouth, tilskrev oppføringen av monumentet til Merlin og tilførte irske steiner. Selv om disse legendariske tolkningene var uriktige, preget de folks oppfatning av stedet i århundrer.

I 1666 gjennomførte John Aubrey en av de tidligste kartleggingene som er dokumentert, og identifiserte sirkulære groper som i dag kalles Aubrey-gropene. Senere utviklet forskere systematiske utgravningsmetoder og la dermed grunnlaget for moderne arkeologiske undersøkelser på stedet.

Stonehenge ble, sammen med det omkringliggende forhistoriske landskapet, oppført på UNESCOs verdensarvliste. Utnevnelsen var en formell anerkjennelse av stedets enestående universelle verdi og styrket det rettslige vern av dets arkeologiske miljø.

Nyere prosjekter, blant annet geofysiske undersøkelser og isotopanalyser av menneskelige levninger, har gitt klarhet i migrasjonsmønstre og byggetrinn. Forskningen pågår fortsatt, og bidrar til å avklare kronologien og den kulturelle konteksten som er sentral for Stonehenges historie.